Mann mot Natur
Det er baatfestival i Colombia, naermere bestemt Cartagena. Jeg steg for faa dager siden ombord i S/Y Skamlos, der min bror og hans fru raader med ubestriden makt. Vi ligger i havnebassenget, der vannet baade lukter og ser ut som avforing. I skrivende stund er klokken ca 22, og jeg ligger alene paa en av benkene paa dekk, og beundrer alle inntrykkene. Fyrvaerkeri verdig nyttaarsaften paa Aker Brygge sloss om oppmerksomheten. Motstanderen er verdig, moder jord disker opp med gnistrene lyn og torden, nesten i takt med fyrvaerkeriet. Menneskene paa bakken gikk til slutt tomme for krutt, men lynene fortsetter aa blafre ganske lenge fremover. Paa andre siden av havnebassenget bjeffer en bekymret hund. En gjeng lokal ungdom har en plass langs bredden hvor de ved hjelp av trommer og taktfast klapping, danser Capoeira. I havna blinker blaalysene fra flere politibaater som patruljerer under festlighetene, og den meksikanske Cuauthemoc, 90 meter lang og 1800 tonn tung, har hengt opp lyspaerer fra baug til hekk, og det totale visuelle inntrykket er kaotisk, men vakkert. En tynn maaneskive og et par stjerner kompletterer det hele ganske greit.
Saa langt har jeg ikke gjort saa veldig mye utforskning av den lokale kulturen. Det er rett og slett for varmt. Dagene brukes paa dekk, under soltak, med en kald ol og en ny bok hver dag. I gaar leste jeg faktisk 2 paa en dag. Vi har tatt en liten ekskursjon til det lokale fortet, fullstappet med historie. Akershus Festning virker litt pysete naa rett og slett.
Vi blir her i Cartagenas havnebasseng et par-tre dager til, for aa faa med mer av baatfestivalen og tilhorende festligheter, og fikse en dynamo som ikke leverer hva den lover. Naar dette er gjort, gaar veien mot San Blas oyene, over 300 smaa perler med kritthvite strender og azurblaatt hav. De lokale innfodte der har fortstatt kokosnotter som en ledene valuta, og vestlig paavirkning har ikke truffet dem veldig hardt, om jeg skal tro guidebokene.
Beklager fravaeret av bilder, men det er daarlig med strom og daarlig med minnekortlesere og litt annet snask. En daag naar jeg ikke er gjennomkokt skal jeg gjore en innsats!
Over og ut!
- Atle 20. mai 2010
Mt. Everest Base Camp
Vi klarte det!
-Marco og Fredrik, 21.03.2010
Mere Kathmandu
Ja, som noen kanskje har fått med seg, er vi fortsatt ikke på vei til Everest Base Camp.
Kvelden før vi skulle fly til Lukla, tok vi med oss vår 23 år gamle Guide på en resturant, for å bli litt kjent før avreise.
Tre timer senere hang jeg limt til dassen, både den ene og den andre veien. Dette fortsatte i 20 lystige timer, etterfulgt av mer eller mindre total utmattelse, absolutt fravær av matlyst, og en svært kuet viljestyrke. Etter et døgn med recovery og definitivt på bedringens vei, var det fredrik sin tur. Han slapp litt billigere unna, men er fortsatt ganske paff. Vi utsatte reisen noen dager, og håper at fordøyelsessystemene snart slår seg til ro med den lokale bakteriefloaren. Marco holder stand, så om ikke noe annet inntreffer, satser vi på å være på vei over fjellene den 12. mars, alt for tidlig om morgenen.
Ønsker alle kjente alt vel, og alt sånnt.
Atle, 10.03.2010
Kathmandu's & Kathmandont's
Grunnet elendig nettlinje, kommer bildene senere!
To blir atter til Tre. Atle dukket opp igjen i Chiang Mai den 1. mars, og trioen er gjenforent. Vi ga oss umiddelbart til å planlegge videre reiserute, da visumene til Thailand gikk ut den 2. mars. Ønsket/planen var opprinnelig Burma, men enkelte hindere kom i veien. For å slippe inn i landet måtte passet legges igjen på grensa. For å forlate grensebyen, måtte man søke tillatelse, og tilgjengeligheten varierer. Vi bestemte oss kort og greit for å gi blanke. Da kom tanken om Nepal tilbake. Plutselig satt vi på gjestehuset med tre enveisbilletter til Kathmandu, via Bangkok påfølgende morgen klokken 8. De siste timene vi hadde i Chiang Mai brukte vi særdeles fornuftig.
Etter å ha filleskutt et par papirblinker med grov- og finkalibrede håndvåpen av ymse modeller, dro vi ut og undersøkte det lokale utelivet en siste gang. Dette resulterte i en svært overtrøtt flytur, med påfølgende elendig humor. Da vi fikk lista over Kathmandont's (ting du ikke skal ha med deg inn i Nepal) brast det for oss. Greit, kun ett fotokamera, kun en mobiltelefon etc etc, ganske gjennomregulert. Men så dukket det opp et ord vi ikke kunne på lista. Marco så det først, og utbryter "Herregud, håper virkelig ikke de finner den andre Perambulatoren min" (Vet -du- hva en Perambulator er, uten å google det?) Da lattersalvene hadde lagt seg og alle mulige tenkelige forslag om hva en Perambulator kan være for noe rart var gått igjennom, kom flymaten. Atle tok noen biter, og sier halvtørt "Vet ikke helt om jeg er mett nå, eller om jeg rett og slett mista matlysta".
Vi har fortsatt vondt i lattermusklene etter flyturen.
Kathmandu
Sitat fra Marco: "Hvis jeg for en uke siden skulle forestille meg hvor jeg er om uke, ville jeg definitivt ikke gjettet at jeg sitter i Nepal/Kathmandu, i en skeptisk tattoo-sjappe og fikk anlagt dreadlocks i skinnet fra stearinlys"
Allerede da vi landet på rullebanen kom det et godt sitat. "Nå, nå er vi langt vekk nå."
For eventuelle nerder som leser, befinner vi oss nå 1337 meter over havet. Kathmandu er virkelig langt vekk, i alle fall i metaforisk forstand. Vi er riktignok nærmere Norge i luftlinje, men kulturmessig er vi skikkelig in the middle of fucking nowhere.
(bilde av kathmandu)
Byen har kun strøm i to 4 timers intervaller i løpet av dagen, forskjøvet litt hit og dit i de forskjellige bydelene, for balansere belastningen jevnt. Dette fant vi fort ut på det første herberget vi tok inn på (Hotel Holy Lodge). Der måtte toalettforretninger, frokost og tja, det meste, utføres ved hjelp av hodelykter.
Her var sengetøyet såpass skeptisk at Atle så seg nødt til å kjøpe en lakenpose. Vi rusla til en fjellutstyrsbutikk, og kjøpte en lakenpose. Ekspeditøren forsikret oss om at den var mer enn stor nok, og vi slo oss til ro med det. Om han hadde rett, lar vi være opp til dere å bedømme...
For den æredes lesers skyld, har vi tatt et lite utdrag av særnepalesiske lover og skikker her. Fredrik har døpt dem Kathmandu's and Kathmandont's
-Alle besøkende må melde sin ankomst til ambassaden, og dersom du skal oppholde deg et sted lengre enn 24 timer, må du si ifra til politistasjonen.
-Det er maksimalt lov å medbringe èn kulepenn inn til landet
-Dersom din kone ikke gir deg et barn i løpet av ti år, kan mannen ta seg en kone nummer to
-I følge gamle Newari skikker(avskaffet rundt 1920) skulle kvinnen dersom mannen døde først, kaste seg på likbålet hans og følge etter. (de brenner de døde her)
-Abort ble tillatt i 2002, men kvinnen fikk ikke lov til å søke om pass uten mannens eller foreldrenes tillatelse før i 2005
-Utesteder og resturanter stenger stort sett kl 22, noen få kl 23.
-Trafikklover eksisterer, men blir skjelden brukt. (aldri)
Så litt om den lokale valutaen.
Dollar er mye brukt, men Nepalesiske Rupier funker også. (Monopolpenger)
Under er betalingen for et måltid for tre mann i lokale gærninger. Da vi endelig hadde funnet ut hvilke sedler som var hva, satt vi igjen med en ganske anseelig stabel monopolpenger, tilsvarende 50 kroner.
Men, galskapen stopper ikke der. Man drar ikke til Kathmandu uten å i alle fall ha tatt en liten svipptur oppom fjellene. Hele byen og økonomien her baserer seg på inntektene fra fjellturistene, så vi må jo nesten ta en tur vi også....Vi hadde fått tips fra folk vi møtte tidligere om å ta en tur kalt "The Annapurna Circuit" på 21 dager. Den så nydelig ut, og vi tenkte litt, leste litt og pratet litt med ymse folk.
Det hele endte jo selvfølgelig opp med at vi nå har 3 tur-retur billetter til Lukla airport, privat guide i 16 dager, og like mange forskjellige overnattingssteder på vei opp til Everest Base Camp, 5360 moh og Kala Pattar, 5545 moh. Dersom du er foresatt til en av de undertegnede, ikke let opp bilder/info om Lukla airport på nettet.
Og dere, våre kjære lesere, vil da naturligvis tenke som oss. De tre kara der klarer ikke å gå 16 dager i fjellet uten totalt sammenbrudd, om det så stod på liv og død. Tro oss, vi har tenkt tanken. Men alle vi har pratet med, vestlige som innfødte, mente at vi burde klare det helt flott. Så, vi slo til, og dro ut på utstyrsshopping. For den UHORVELIGE summen av 555,5 kroner (no kidding) går vi nå rundt og ser ut som vandrende NorthFace reklamer. Fullt utstyrssett bestående av arktisk sovepose, vind/vanntett goretexjakke med fleeceforing, regnbukser, hodelykter, lue, fleecebukser, goretexhansker, mindre ryggsekker og vannflasker i metall.
Dette er selvfølgelig ikke ekte NorthFace, men NorthFake. Dog, for mine øyne var det umulig å se/kjenne noen forskjell. Så vi slo til og fikk en hyggelig pakkepris.
(Northfacereklamebilde)
Atle, Marco og Fredrik, 06.03.2010
Seiltur med S/Y Emmjay og S/Y Compass Rose
Fra Phnom Penh bar det nedover til Thailand og Phuket med fly via Bangkok. Før jeg dro var det snakk om at jeg kunne få henge med noen venner fra Norge på seilbåtene de hadde leid, men jeg hadde glemt hele greia, inntil jeg en ettermiddag på rommet i Kambodsja så Martin logge på MSN, og bildet av en seilbåt dukket opp i hodet mitt. To dager senere var jeg i Phuket, på Royal Paradise hotell, med svømmebasseng med egen bar, balkong med utsikt, bad med badekar og hele pakka. Heldigvis hadde Martin bestilt Twin-room til seg selv, så jeg måtte dessverre låne den ene senga hans et par dager før båtene satte avgårde. Totalt var vi 20 mann, 8 på Compass Rose, en Katamaran på 37 fot, og 12 på vår, en enmastet seilbåt på 50,5 fot. Turen deres var omtrent like planlagt som min. Dagene gikk med til seiling fra øyparadis til øyparadis, med 30-35 grader i skyggen, 35-36 grader i vannet, og vind(stort sett) i seilene. Av forsikringsmessige og sjømerkingsmessige årsaker måtte vi være ankret opp før mørket. Kveldene ble tilbragt på ymse barer og resturanter langs strender, og med grillings og øldrikking ombord.
Livet på dekk om dagene besto stort sett i å sove ut søvnmangelen fra foregående natt, kombinert med solslikking. De periodene på dagen det var lite vind, kastet vi ut badebøye og "kjølte oss ned" i 35-36 grader varmt blått vann. Det som vel egentlig sto for mesteparten av nedkjøingen var innholdet i kjøleboksene i byssa, som vi regelmessig fylte opp med øl, brus og vann.
Her er Ko Phi-Phi i sikte i styrbord baug. Phi-Phi var min endestasjon på turen. Etter 10 dager med 11 mann var jeg klar for et hotellrom med stillestående seng og Aircon en natt eller to, og litt seriøs dykking. Men igjen, hvordan kan man ikke nyte å være på seilbåt med utsikt som dette...
I dag er jeg på Phi-Phi, og skal være her til fredag, før det bærer til sjøs igjen, med Marmin Explorer divers, bilder av båten og slikt finnes på www.marminexplorer.com Phi-Phi er forøvrig et høl, full av drita svensker og usjarmerende turister. Det har dog noen meget fine dykkersteder, og et par hyggelige barer. Utrolig hvor mye som kan ødelegges av masseturisme.
Atle, 23.02.2010
Phnom Penh, Kambodsja
Etter å ha brukt opp min tolmodighetskvote på turistfeller, falt avgjørelsen om å reise til Phnom Penh ganske lett. Den er kjent som den siste asiatiske hovedstaden som fortsatt har sitt eget preg, og ikke prøver å etterligne de vestlige hovedstadene i verden. De som anbefalte meg byen hadde virkelig rett. Bildet under er tatt fra byens høyeste bygning, som er et kjøpesenter. (det eneste...)
Phnom Penh var hovedsete for Pol Pot's regime fra 1975-1979, der ca. 2 millioner mennesker mistet livet for hans såkalte demokratiske folkebevegelse. Hensikten med Pol Pot's radikale og grusomme handlinger, var å gi landet en ny start, såkalt år null. Han ønsket å utrydde alle intellektuelle, alle som så ut som intellektuelle, og alle han ikke likte oppsynet til. Kort sagt utrydde fri tenkning. Med dette som grunnlag, skulle befolkningen under han og hans Røde Khmer (Den Kambodsjanske Kommunistbevegelsen) kun bedrive jordbruk. Planøkonomi ble igangsatt, og kollektive mål for risproduksjon ble etablert. Alle som motsto, endte sine dager i et av hans mange torturfengsler, som dette, kalt S21, tidligere en skole. Piggtrådgjerdene er til for å sørge for at folk ikke fikk hoppet ned i desperate selvmordsforsøk.
Det var riktignok ikke alle som fikk ta turen innom S21 eller lignende fasiliteter før de ble henrettet. De som bare skulle drepes (ikke tortureres og forhøres først) ble sendt til Dødsmarkene. (The Killing Fields, også en film fra 1984). Ord er ikke nok til å beskrive ekstremismen i det som har utspilt seg bak dørene på S21 eller på de åpne jordene der ofrene ble henrettet og begravet. De grav stort graven sin først, for så å bli henrettet med ymse verktøy, som f.eks skarpe bambusstokker, stein mot hode etc. Dette for å spare ammunisjon. Kvinner og barn møtte ofte slutten på andre måter. Hva som skjedde med kvinnene trenger jeg vel ikke gå så nøye inn på, men barn ble enten slått mot et tre som det under, eller kastet opp i luften og skutt på som målskiver for soldater.
Jeg vet ikke med dere, men Hitlers gasskamre begynner å høres ganske humant ut. To millioner mennesker +/- en god del (estimatene varierer fra 1,5-3,3 millioner mennesker) ble drept med metoder som dette. Tegningen under illustrerer en av torturmetodene, og bildet under er av selve instrumentet som ble brukt.
Tuktuksjåføren min som jeg benyttet flere ganger i løpet av tiden i Phnom Penh, mistet selv 4 brødre her. De fire eldste, de med utdannelse. En franskmann jeg møtte har kambodsjansk kone, som var "intellektuell" under regimet. De var sammen allerede da, og hun snakket fransk. Ergo skulle hun tas livet av. Heldigvis forbarmet en stammehøvding seg over henne, og ga henne diverse jobber som bonde, slik at hun gled unna nettet. Likevel har hun spor. Hennes sønn har ukjent far, fordi reproduksjon under regimet skulle skje i kontrollerte former, slik at man avlet opp gode bønder. Hun ble derfor behordret til å ha samleie med en villt fremmed bonde, slik at deres bondegener kunne forsterkes og viderebringes.
Men, nok om tortur og massedrap. Phnom Penh har også vakre sider, bare man leter litt utenfor bygryta. Tok en dag med Tuk-Tuk for å utforske de omliggende distriktene og Tonle Sap River. Startet klokka 9 om morgenen i drøye 40 varmegrader og skyhøy luftfuktighet, og siktet mot et fergeleie som transporterte meg over elva til distriktene rundt.
Bildet under er av "ferga" som tok oss over Tonle Sap. I bildet er
Tim fra New Zeland, som jeg ble kjent med i Phnom Penh. Han er 40 år,
og har backpacket i 20 av dem, og hadde mange utrolige historier og
flotte bilder å vise frem. To nye reisemål har blit tilført lista etter
hans anvisninger og bilder; Burma og Nepal. får se hvor tiden bringer
oss.
Ferden videre gikk langs humpete landeveier (noen av dem kan knapt
kalles veier, mer nedtrampede stier. Flere ganger måtte vi gå av og
dytte tuktuken over kneiker som helt klart ikke var bygget for
motoriserte kjøretøy. Nå var det plutselig vi som var blitt attraksjonen, ikke omvendt, noe som var deilig. Det er ikke noe gøy å være turist, når uendelig mange andre turister står rundt deg og gjør akkurat det samme.
På denne ruta fant vi et lokalt veveri, som er en grossist til de lokale markedene. Her satt fire eldre smilende damer og spant og vevde de utroligste silkeduker, sjal, putevar og annet. Her ble (etter over en måned) de to første souvernirer kjøpt inn. Det ene, en ca 2 meter lang silkeduk med et utrolig detaljert bilde av Angkor Wat, og det andre et sjal i tre lag, med gulltråder i midten. Duken, som tok ca 2,5 dag (à sannsynligvis langt mer enn 7,5 timer) å lage, kostet 8 dollar, og sjalet kostet 5. Henholdsvis ca 48 og 30 kroner.... På de lokale markedene som selger dette til turister, er prisene ca 5 dobbel.
Omsider, etter å ha vært utforskere i ganske mange timer, bestemte vi oss for å sette kursen hjemover. Ulempen var at vi hadde kjørt oss vill, og fant ingen farbare veier for tuktuken. Det ble mere dytting og banning, til vi tilslutt fant en gjeter som pekte oss i riktig retning.
Dette er litt av det jeg har tatt meg til i Phnom Penh. Legger ut litt flere bilder og beskrivelser på bildesiden. Det er litt for lenge siden jeg var der til at jeg husker dagene og datoene, bare så vidt jeg vet hvilken dag det er i dag. Datoen skal jeg sjekke nå, før jeg setter et punktum for historien om Phnom Penh.
Atle, 23.02.2010
Ytterligere Koh Similan Marine National Park
Livet om bord gikk sin vante gang i et par dager i den sedvanlige dykk, spis, drikk, sov-rytmen. Livet under vann må ha fått seg en og annen overraskelse derimot. Vet ikke hva dere tenker, men hadde jeg levd under vann, og sett dette her:
Så ville jeg bitt fra meg, om det så skulle kostet meg livet! Murener har til og med 2 kjever å bite deg med.
I de pausene vi hadde, mens vi ventet på at dykkecomputeren skulle gi oss klarsignal igjen(sånn for å slippe the bends), og hverken spiste, drakk, eller sov: badet vi:
Dette er fra andre dag med dykking, en divesite som heter Richelieu Rock.
På samme youtubeprofilen vil dere også finne noe andre, mye mindre interessante videoer.
-Marco of Fredrik, 19.02.2010
Koh Similan Marine National park(endelig!)
Etter et par hundre kilometer i distriktet fant vi veien tilbake til Khao Lak, og vegg-i-vegg med Biker Bar fant vi(som vi senere skulle få lære) den eneste dykkersjappa i Khao Lak som også har med lokale. Med sin relativt nye(tror vi) båt, M/V Koon, ventet 4 dager, og etter litt om og men, 5 netter med dykking. De kan anbefales på det sterkeste. Se dem skryte av seg selv, med et og annet interessant bilde i linken under.
Klokken 7, med flett nytt dykkeutstyr, ferdig pakket for oss, ble vi kastet på planet på en pick-up(sammen med 7 personer, og all deres bagasje), som er den vanligste transportmetoden her til lands. Den halvtime lange turen til nærmeste fiskebrygge fløy forbi under den prangende ukomfortable sittestillingen. Ved siden av å lære å kjenne de andre som skulle være med oss, fikk de også vist frem sin ekspertise i å tute, blinke, banne OG hytte underveis.
Innledningsvis var møtet med kaia litt ambivalent, da store deler av området manglet lys, og vår båt lå forankret bak en vesentlig større skute. Det vi derimot fikk se var de lokales fangst av en hel lastebil med blacktip reefshark oppmot 3 meter. De var mindre enn ideelt fornøyd med at vi så dem, så vi fant det egnet å ikke dra frem kameraet. Om det ikke er Ulovlig her til lands, så er det mildt sagt Uetisk. (FYI, ikke spis utryddningstruet Hai! Uansett hvor godt det er).
Første kvelden ble heller begivenhetsløs, da vi måtte vente på en flight fra Singapore som var 4 timer forsinket. Men båtmannskapet gjorde ventetiden forbausende behagelig, med god servering, rigging av utstyr, og ikke minst ølutsalg!
Lokal mann med imponerende holdning, med tanke på at han jobber 16-timers dager for frimerker og glansbilder. Alltid hyggelig, noe ustø engelsk.
Vår trivelige kokk. Som gjør seg klar for en 96-timers arbeidsøkt. Hun disket opp mere grub enn buffeten på color line! Til forveksling fra vårt vanlige kosthold av Brunch og Luddag(fusionmåltid, mellom lunch og middag), klarte hun, egenhendig, å diske opp 5 måltider om dagen til 26 mann. Og forsyne seg selv i mellomtiden. Førstefrokosten var kontinental, andrefrokosten var amerikansk, men Thai til Crew, og de som ønsket det. Lunch, snack(genialt fullstørrelse måltid servert på ettermiddagen, heretter referert til som luddag) og middag var Thai. Og kom i 4 varianter: "no spicy"(ganske sterk) "little spicy"(veldig sterk) og "spicy"(i can't believe I'm not dead yet). Avsluttningsvis dessert og frukt("no spicy")
Typisk daglig timeplan. Til tross for at målet med dykking er å ta det så rolig som mulig, for å spare luft, blir man i praksis forbausende sliten etter 4 dykk på en dag. Noe som trengs for å kunne sove i kahytten rett over motoren, som beleilig nok går 24/7.
-Marco og Fredrik, 17.02.2010
Khao Lak(fortsatt)
Da var det disse oppdateringene igjen da.
Hva skal man gjøre i en by som strekker 500 meter fra ende til ende mens man venter på å dykke? Enkelt nok: man leier en sykkel(eller to), og drar et annet sted. Etter vi forserte både 3 og 4 biler, 10 butikker med jall(BARE jall) og noen apotek fant vi til slutt Khao Lak Biker Bar! Big Bike rental. Til slutt gjensto bare å krangle seg forbi dørvakten:
Ingen problemer så langt, med andre ord.
Inne ble vi møtt av en ganske allminnelig korpulent tysker, ikke nødvendigvis et uvanlig syn, da 80% av hele stedet er tyskere. Etter litt krangling, litt kopiering av pass(men ingen sjekk av førerkort?) ble vi sendt ut igjen, ikke uakseptabelt mye fattigere, med hver vår Honda Phantom!
Born to ride. Også han andre tullingen da:
(needs more flammelakkering)
Førstemann til den mest svingete fjellveien i distriktet! Selvsagt pent og rolig, med intensjon om å nyte Thailandsk natur. Og respektere deres effektive, om enn uortodokse trafikkregler. Selvsagt.
Typisk utsikt fra landeveien. Av hensyn til sarte sjeler i Norge, utelater vi bilder av selve landeveien.
-Marco og Fredrik, 12.02.2010
Khao Lak
Spist frokost
Oppdatert blogg
Jævla skippertak!
-Marco og Fredrik, 08.02.2010
Khao Lak
Vårt innledende mål med turen sørover, Khao Lak, med dykkeparadiset Similan Islands innen rekkevidde ble beæret med vårt nærvær. En stor dag i lokalhistorien 07.02.2010. Nå avventer vi å bli friske, før Queen Scuba tar oss med på en tur over 4 dager og 4 netter ut i Andamansjøen. Kanskje vi skal klare å ta noen bilder av interesse for andre enn oss selv der ute!
Innen den tid nyter Fredrik en pause fra tattoveringen med en velfortjent lesepause på rommet.
-Marco og Fredrik, 07.02.2010
GUTTEDAG!
Selv på veier av tilfredstillende kvalitet, og en mager toppfart på såvidt tre siffer ble vi sjelden forbikjørt. Men i vår søken etter fart og spenning kunne vi ikke dy oss da vi kom over SidLanta ATV. En heller mager sjappe i veikanten, med kun tre 4-hjulinger skjulte en forbausende stor, og gjennomført bane. Vi fikk boltre oss fritt i terreng som såvidt var egnet til å kaste stein i, og moret oss verre. Etter noen runder, flere fine brannsår fra eksosen, en strekt tommel og støl ræv fant Marco ut at å hoppe så gøy ut. Kjøretøyet var ikke med, og innen kort tid fikk vi også leke mekanikere. Til tross for at en ATV ikke tåler vekten din, kan man fortsatt remontere en løs bakaksel uten bruk av verktøy. Om svetten var av temperatur, fysisk arbeid, eller frykt for egen lommebok vil aldri være sikkert.
Møkkete, sliten og fornøyd var det tid for å komme tilbake til baren! Adrenalinet midlertidig supplert for now.
-Marco og Fredrik, 05.02.2010
Koh Lanta
For å ikke miste vårt siste snev av integritet som backpackere, og falle inn i den skumle, alkoholiserte fallgruven av charterturisme i strandparadis, fant vi vår vei til gamlebyen; Ban Lanta. Vi måtte i perioder legge til side vår skepsis til grusvei, og scooter med gatedekk. Men vi ble belønnet til slutt. Landevei med norsk nivå av svinger, og av samme kjente kvalitet, ledet oss til havnen.
Ja, du ser hele byen i dette bildet!
Så flinke og kulturelle som vi hadde vært fant vi det egnet med litt flytende belønning på kvelden. Nærmeste vannhull, se opp! Lettere selsom erfaring fra tidligere tvang oss til å forflytte til det nest nærmeste vannhullet: Freedom bar!
Vi skulle ikke angre. Gjennom et vell av UV-lys og fluoriserende maling, med budskap av varierende filosofisk kvalitet.
(Long hair, Long Life, Long Banana) - Filosofisk Thai
Vi fant oss fort til rette blandt de hyggelige ansatte, og etter en grundig og systematisk gjennomgang av drinkkartet, fant de oss endelig verdige til å hente drikke selv, og styre musikken som vi ønsket. 
Trivelig bar, fokuset kan muligens gjenspeile fotografen(ukjent)
-Marco og Fredrik, 03.02.2010
Koh Lanta
Med sinnet åpent, sekken pakket, og lomma full av reseptdroger skulle vår reise bære oss til mer livlige strøk. Med hjelp av det lokale "Siam Andaman Travelagency" fikk vi 75% av de nødvendige billettene for vår videre reise via Koh Lanta til Khao Lak. Turen startet bra, vi hadde plass til å puste på bussen, som ikke var mer enn 20 minutter forsinket engang. Litt knot begynte det så smått å bli på brygga, der vi oppdaget at vi faktisk ikke var i besittelse av en båtbillett. Kun oppholdet og bussen hjem. Slike øyeblikk har de heldigvis erfaring med i Thailand, og vår bussbillett hjem igjen var et fullgodt alternativ for dem. Til tross for at verken metode, dato, pris eller destinasjon stemte over ens med tjenestene de yter. Problem solved, eller, flyttet frem i det minste.
Båtturen ble forbigått med relativ ro. Marco halvsov i de(forbausende overkommelige) stolene, mens Fredrik humret for seg selv til lyden av Radioresepsjonen, og de forbausende blikkene fra andre reisende. Vi svettet litt da 4 longtailbåter "dokket" med fergen vår midt på sjøen, men fant fort ut at det ikke var vår stopp. Reisende i "de glade 60-årene" og oppover virket mindre enn overbevist over integriteten på reisemetodene.
Koh Lanta var ikke fullt "backpackerparadiset" vi fikk beskrevet. Svensk koloni ville etter dagens forhold være mer passende. I trafikkbildet så vi flere svenske flagg enn på Svenska flaggans dag på SVT1. Det tok ikke lange tiden før vi innså behovet for å kunne bevege oss utover gangavstand uten videre assistanse. Det var tid for å leie to-hjuling! Jeg foretrekker å kalle det en tung motorsykkel, etter den norsk definisjonen på et kjøretøy med kapasitet over 125ccm. Men det skal godt gjøres å vri seg unna det faktum at det var en jævla scooter. Prakteksemplar av en Yamaha Nouvo 135. To stykk! Men hva skal man egentlig forvente for 40kr døgnet. Vi kom oss i det minste rundt.
Etter en lengre luftetur i øyens periferi, og tilvenningen til å kjøre selv igjen, på feil side av veien, fant vi det passende å mingle med lokalbefolkningen(les: svenskene). Vi ble fort kjent med 3 jenter som attpåtil jobbet i Oslo. Ikke ulikt de mange andre svenskene vi har møtt på reisen(er det noen igjen i sverige i det hele tatt?).
-Marco og Fredrik, 02.02.2010
Fortsatt Krabi Town
Tilbakeholdt av sykdom, og medisinrutiner som krevde mesteparten av dagen(og konsentrasjonen) avventet vi vår avreise et par dager. For å unngå å gå på veggen valgte vi å ytterligere utforske denne fascinerende lille byen. Hele stedet bar preg av at båttrafikken var flyttet ut av sentrum, vi var ikke plaget. Etter en kort spasertur, via et elendig bakeri(face it, Asiatere kan ikke bake), langs med piren klarte vi nesten å finne en taxibåt før de fant oss. Mot alle våre prinsipper om pågående selgere, gikk vi motvillig med. 
Flotte landskapsformasjoner av grønnkledd kalksten preger store deler av sørlige Thailand. Dannelsen av disse formasjonene former også tidvis store hulesystemer(se bildegalleriet). Som huset mennesker for flere tusen år siden. Og som i dag huser både fossiler, flaggermus og trolldeigfigurer av ovennevnte urfolk.
Etter huleutforskning bar veien videre mot en fiskefarm. På veien passerte vi monkey island(pun intended), og et heller deprimerende syn av sentrum fra sjøsiden. I små garn, ikke større enn to ganger to meter, senket ned i fjorden, eller elven, eller hva nå enn vi skal kalle vannsystemet, foret de opp alt fra skalldyr og korallfisk, til maller på 50 kilo. Vi fikk til og med lov til å holde noen av de mer eksotiske fiskene, blandt annet en nesten nyfødt leopardhai(!)(se kornete bilde i galleriet). Fredrik fikk æren av å kose med, ikke en, men hele to "boxfish", hva enn de måtte hete på morsmålet.
Fargen på vannet, lukten av maten, og mengden søppel som fløt i "oppdrettsanlegget" fant vi det mer egnet å spise i Krabi. Vi skulle ikke gå i samme felle to ganger, så vi klarte med hjelp av vår mannlige intuisjon, å finne den hemmelige bakveien til stedet der de lokale spiser. Det skulle vi ikke ha gjort! Det ble fort oppklart for oss at eneste grunnen til at de spiser der er prisen. Ikke kvaliteten. Hvis kvalitet koster, så vil de fleste innse hva en varm middag til 3 kroner og 69 øre smaker. Autentisiteten var upåklagelig:
Men rensligheten feller seg inn i rekken med matkvaliteten. Underkjent. Vi hadde sett alt som var, og noe av det mer enn en gang, på tide å takke for oss.
-Marco og Fredrik, 01.02.2010
Krabi Town
Beleilig nok var vår venn Arne, den bøsse tyskeren fra Kiel, allerede et godt kjent i det omfangsrike Krabi sentrum. Han tok oss raskt gjennom de nyankomne turistene, og halvfabrikate bar/guesthouse/dykkesenter, og inn i hjertet av byen: nattmarkedet. Vi var, om ikke de eneste hvite, definitivt en minoritet(Fredrik fikk sin andel blikk). I anledning det kommende kinesiske nyåret, og katastrofen på Haiti, var det disket opp rikelig, med matboder, scene, fritert is og alt jall hjertet måtte ønske. Fra skuter i utryddningstruet regnskogtre, til Breitlingklokker i plast og nok fake-jeans til å utruste den kinesiske hæren.
Maten var ikke helt hva lonely planet skulle ha det til. Asia er kjent for sine matmarkeder, der størsteparten av de lokale spiser, men beklageligvis holdt de, her i Krabi, ikke helt standarden vi såvidt ble vant med i Bangkok. Halvkald suppe med nudler og inntørket andekjøtt av uvisst opphav. Not exactly what tickles my pickle.
Fra jetlag og hangover, snudd døgn og dykking til uhellige tider, trodde vi endelig vi skulle finne tilbake vår normale døgnrytme. Haner som galer klokka 6 om morgenen er ikke fullt så plagsomme når man allerede har vært våken en halvtime. Vi skulle til å lære om følgene av billig overnatting. Midt i sammensuriet av mennesky omreisende av alle nasjonaliteter, oversosiale ladyboys som ikke kunne engelsk, og generelle rariteter stakk vår venn "vekkerklokka" seg ut. På klokkerent britisk engelsk, med volum og tonefall som kunne skremme de fleste, utbasunerte han de mest obskøne fraser til alle døgnets tider. Morgenfanfaren av "You fuckin` fairy twat!" runget i bakgården innen selv hanene galte. Etterfulgt av koring fra eierne: "You check out today!".
Tiden var atter en gang inne for skiftet av territorie.
En fager søndagsmorgen i januar var det ikke den klangende lyden av britisk banning, men den raspende buldring av tidenes hosteanfall som rev oss ut av lala-land. Vi skulle fort få lære noen nye lekser om Krabi. First off: legekontor har egne regler, de vet hvilken dag det er, og holder stengt søndager. Beleilig. Second: En taxisjåfør i Krabi vil ikke kjøre deg til et sykehus utenfor sin kjørerute mellom Ao-nang og sentrum. Utsiktene så dystre ut.
Til slutt fant vi en raddis som ikke kjørte pendlerrute, og faktisk tok oss til Krabi Hospital! For ikke snauere enn 20baht! Sykehuset var som motorveien, forbausende mye bedre enn man skulle tro, men fortsatt med et ganske annet preg enn hjemme.
Som pasient måtte vi til og med oppgi rase, trosretning og passnummer før vi fikk se så mye som en sykepleier. Samtidig var det ikke umulig å finne fugler innendørs. I andre etasje. Som følge av moderat svak engelsk, og vår egen manglende erfaring med deres rutiner endte vi til slutt opp i et trivelig legeværelse. Der mykpornografisk bakgrunnsmateriale, og et sammensurium av plakater om brytmassasje og detaljerte anatomiske kart over nyrene ikke fullt gav inntrykk om at vi var på riktig avdeling. Undersøkelsen gikk rasende fort, og drogene dispensert enda radigere. Til en hyggelig pris attpåtil!
-Marco og Fredrik, 31.01.10
Reisen til Krabi
Tiden for å forlate Chaweng kunne ikke kommet fort nok. I ren desperasjon kastet vi oss over de første billettene vi kunne finne, til så langt vekk som var tålelig å reise med Thai standard. Bildet lyver, båten var et vrak.
Til tross for den bemerkelsesverdig lave billettprisen skulle vi ankomme innen solen gikk ned. Turen gikk med buss til Suratthani, før den slitne bussen, ble skiftet til en enda mer sliten minibuss. Misforstå oss rett, vi ser så absolutt humoren i de, litt improviserte, reisemetodene. Gjennom dyktig håndverk, og tilgang på kjøretøy som aldri i verden hadde sett det norske markedet, klarte vi(med litt flaks) å få inn 12 personer, sjåfør, og bagasje(!) i en Toyota HiAce! Riktignok av den lange typen.
Practicality and beauty in one package! Trikset til de mange sitteplassene lå i de fullt justerbare setene(les: ikke festet). Gjennom slående landskap, på forbausende veistandard, med defekt A/C fikk vi oss en god latter da benken foran oss veltet ned på gulvet, til stor forbauselse fra de 3 som sov på den. Euro NCAP would have had a field day!
Vår ferd endte, ikke et sekund for tidlig, i den "ikke fullt" så slående vakre Krabi by. Det gikk opp for oss ganske raskt hvorfor bussbilletten inkluderte transfer til strendene Ao-nang eller Rai Ley. Vi trosset alle anbefalinger og tok til apostlenes hester, gjennom sentrum i retning piren. Ved første veikryss spilte skjebnen vår et artig puss etter en heller slitsom dag på veien. Ut av intet, eller en forbipasserende pick-up, stod plutselig en bøsse-tysker og forespurte om vi hadde overnatting. Spørsmålet kunne vel ikke vært mer retorisk, der vi stod med akslet sekk, og svetten rennende ned ansiktet.
Han var av den gjerrige sorten, og geleidet oss til Cha Guesthouse, der han selv bodde, for ca. ingenting per natt.
Trivelig bakgård, inkludert langhåret bakgårdsramp.
-Marco og Fredrik, 29.01.10
Koh Samui
Chaweng beach here we come! Takk gud for Thai effektivitet, og Lomprayahs effektive katamaraner. Aldri har noen klart å lage en motsvarende ubehagelig benk. I fare for å støte charterturister, se vekk nå:
Chaweng beach er et gapende, sydende hull av menneskelig søppel, som har klart å forvandle et tidligere øyparadis i den Thailandske gulf til en dårlig blanding av Bangkok møter Las Vegas, med færre horer, og flere svensker. Stay away...
- Marco og Fredrik, 29.01.10
Koh Tao
Jadda, Marco og Fredrik fant endelig litt tid i sin ufattelig fulle timeplan, til å diske opp en slarvete blogg og noen stygge bilder for dere interesserte lesere. Tidsskjemaet vil være litt utflytende, da vi ikke er helt sikker på rekkefølgen(eller hvilken dag det er, selv i dag). 
Fredrik var for godt fordypet i Clive Cussler(og andre ting, se over), og falt et par dager bakpå med dykkingen. Men Marco, som den barmhjertige lagspiller(ingen kommentarer), bestemte seg for å vente ut både dykkerkurs og fyllesyke. Noe som skulle vise seg å bli en artig dykkeopplevelse, med flerfoldig hai, noen over 5 meter(!). Til slutt fant vi det for passende å forlate vårt lille øyparadis for noen måneder.
-Marco og Fredrik, 28.01.10
Angkor Wat
Matforgiftinga begynner endelig å slippe taket. Heldigvis har jeg hatt en relativt mild variant, dvs ting har
kommet riktig vei hele tiden, og det har bare vart i tre dager. Nok om det.
I går var jeg på Angkor Wat. Egentlig skulle Grete vært med, men takket være litt søvnproblemer, var det ganske uaktuelt å karre seg opp klokka 5 om morgenen, forståelig nok, så jeg dro alene. Et dagspass til Angkor koster 20 dollar, eller grovt 100 kroner. Her nede er det usannsynlig dyrt. Men, de vet å ta seg betalt for det eneste de har å ta seg betalt for, og turister flest har vel råd til det. Til sammenligning lever majoriteten av Kambodsjas innbyggere på 1 dollar dagen eller mindre. I følge et intervju med det som tilsvarer omtrent vår kulturminister, går omtrent 28% av billettinntektene direkte tilbake til videre rehabilitering og bevaring av templer og monumenter på områdene. Men i et land som er rangert svært langt nede på Transparency International sin liste over korrupsjon, aner det meg at en god del av inntektene også går rett i lommene til diverse byråkrater og sammfunnstopper. Det ville i så tilfelle være i tråd med mentaliteten jeg har opplevd ellers her. Har du penger, så skal du utnyttes fordi du ikke vet bedre. Majoriteten av kostnadene ved konserveringen av templene, holdes av utenlandske regjeringer.
Naturlig nok hadde jeg bygget opp forventninger til dette verdens underverk av et kompleks, men må dessverre tilstå at jeg på endel punkter ble litt skuffet. For det første, så driver de med rehabilitering av hovedattraksjonen, Angkor Wat, midt i den absolutte høysesongen. For det andre, tiggende barn. I hopetall. Irriterende selgere, enda flere tiggere. Du må kjempe for å få kjøpt en vannflaske til en fornuftig pris. En dame prøvde å få meg til å betale 5 dollar for en flaske vann, noe som er omtrent 5 ganger så mye som prisen på en dyr resturant. 
Angkor Wat (avbildet over) er endel av UNESCOs verdensarvliste, og kan ta pusten fra de fleste. Verdens største religiøse byggverk.Selve hovedsymbolet på dette tempelkomplekset som får vår egen Viegeland til å fremstå som ganske blass, er Angkor Wat.Men likefult er det over 1000 templer i distriktet, i varierende form og størelse. Fellesnevneren er at de alle er hugget
ut i stein. Endel av steinene brukt i bygningsmassen er hentet med elefanter opptil 350 km unna. De skal ha for arbeidsinnsatsen sin.
Det som kanskje fascinerte meg mest i løpet av hele dagen, var det såkalte jungeltempelet. Kallenavnet kommer fra at jungelen har totalt overtatt dette byggverket, og de mest majestetiske trær har blandet seg med byggesteinene. Jeg har full forståelse for at det har tatt tid å befri de andre templene fra jungelens grep, når jeg ser hvor totalt oppspist det var da de begynte. 
Bygd mellom 1200-1400, forlatt rundt 1450, forsøkt gjenerobret av mennesket i 1998.
Det var alt jeg gadd å skrive i dag :)
- Atle, 01.02.2010
Siem Reap, Cambodia
Finally a bar worth writing about.We've seen endless beach lounges, and even more unpersonal tourist-trap bars.The Angkor What? bar is by all means also intended for tourists, but it has soul and charm. Its walls has been decorated by travelers for many years, some writing the classical XXX was here etc, and some with more or less obscure quotes and words. Anyways, great atmosphere, great music, and beer cheaper than water.
The journey from Thailand to Cambodia.
www.talesofasia.com describes thouroughly how to get from Bangkok to Cambodia.
It also describes the classic border scam. We read it all before going, and thought we were well prepeared for the trip. We thought wrong. We paid 700 baht for a minibus to take us from Bangkok to Siem Reap, though we were supposed to change from minibus to a normal bus after crossing the border into Cambodia. After approximately 4 hours of minibus traveling, we stopped at a resturant in what seemed like the middle of nowhere, along a road with other resturants. There we were greeted by people who introduced themselves as representatives of our travel agency, and told us they were there to help us get quickly across the border. They even had a list with our names and hotel numbers, so we thought its all good. We filled out the visa papers and health declarations etc, and then they asked for our passports and 1500 baht to pay the visa fee. This is exactly as described on the borderscam page on talesofasia.com. The normal fee was according to theese guys 1300 baht, but we had to pay 200 extra, because we forgot to bring 2 passport photos for the visa application. The 200 baht was ment to bribe the border guards they told us. Okay, so we pay 1500 baht, knowing its a scam, but resigning to the way they scam us. The clue here, is that we should have just left our traveling party and walked across the border ourselves. It would have taken less time, and cost less than half. 1500 baht equals about 44 US dollars (which is the currency in Cambodia). If you walk to the visa application counter yourself, the price woulda been 20 dollars, and you wouldnt have to vait for the 30 other people to get their bags sorted etc etc etc. Worried that we might piss of our traveling agency and beeing left behind on the cambodian side of the border, we just tagged along and paid their asking price. Theese guys were so full of scams and shit, that we spent the rest of our first day beeing pissed of on ourself, and on the friggin corruption that eats this country.
I kind of wish I didnt know the real prices and the way we should have done it, because then I wouldnt have been so angry with theese guys. But hey, everyone else did like us, so we werent the only victims to their well-planned schemes. During the time it took us to pass the border, about 60-70 people did the same as us. Which means that theese guys earn about 1700 usd for delivering papers. This is a really large sum for a cambodian, but for a confused western tourist, 24 bucks doesnt seem like all that much.
After crossing the border, we decided to share a taxi with two german guys, instead of the cramped bus. Also here we paid too much, but tired of everything, we just sort of went along with it. The taxi was way faster than the bus, seeing as it drives non stop from A to B, and can avoid the cows, mopeds and tuk-tuks alot easier. The road has just recently been finished, and it seems that the locals really enjoy their new road, hopefully leading to more improvements of the infrastructure in this ruined country.
Anyway, upon arrival to Siem Reap we met a really nice tuk-tuk driver. His asking prices were slightly too high, but his service attitude and english skills were so good, we decided to go with him. He took us to 4 different guesthouses that matched our pre-decided budget of about 7-8 dollars pr night for a fan-room. Unfortunately the cheapest rooms were taken, but at the 4th guesthouse slightly outside the city centre, we got a good deal on a very nice room. Twin beds, nice bathroom with hot and cold water, a very good ceiling fan and a relaxed atmosphere. The price is 10 dollars pr night, or 5 pr person. All in all we're quite satisfied. Its a 7 minute walk away from the city centre.
Our plan for today is to walk around town a bit, see the markets, the people and find some local joint to eat. Our tuk-tuk driver, George, will pick us up at our guesthose tomorrow morning at 5am(!) to take us on a full day journey through Angkor Wat and its endless stone temples of the ancient Khmer culture. Listed as one of the eight wonders of the world, we're really looking forward to it. The reason for our early departure, is to see the sun rising above the temples, and to take the same sunrise photos as everyone else. But hey, nothing wrong with being a classic tourist for a day.
I'll write more about the count